Det har faktisk gått bare drygt 3 mnd siden Lea flyttet hit! Rart, synes det kjennes så mye lenger ut egentlig. Mye har skjedd med henne den tiden hun har vært her, og det er mye en hund skal lære seg, veldig mye. Det er ikke alltid like lett å være 1 år, uten oppdragelse og ikke så sosialisert som hun burde vært. Og så plutselig komme til et sted man blir satt krav til og skal bo i en flokk med flere hunder. Det er lett å glemme at hun er bare 14 mnd, en vanskelig alder for mange hunder, selv uten hennes bagasje. Jeg har nok vært heldig med de jeg har fra før, de har hatt lite eller ingen problemer i den alderen. Lea har sitt å stri med hun, med både hormoner og det å tilpasse seg en ny tilværelse, ikke rart det går litt rundt for en hund. På så mange vis er hun som en 4 mnd gammel valp, bare litt større å se til. Hun ser voksen ut, det er lett å glemme at hun bare er valpen. Coda er omtrent like gammel, han er så utrolig valpete i alt han gjør, han ser ut som en svær valp, men han oppfører seg veldig voksent, ingen tenårings-nykker i hele tatt. Skulle ikke tro de var like gamle de to. Det er mye jobb med Lea enda, veldig mye, blant annet vekta, men ikke minst en del stress og generell uoppdragenhet hun har med seg i bagasjen sin. Det er jo ikke hennes skyld noe av dette, men vi må hjelpe henne, lære henne å være en balansert hund.
I dag følte jeg at vi har kommet et stykke på veien. Det var en deilig følelse!! Hadde henne med meg til byen for å kjøpe ny sele til henne da hun ENDELIG har krympa ut av Fenris sin sele. Hun har aldri vært i byen før, langt mindre på noe kjøpesenter. Tok henne med inn for å prøve og hun var rolig og grei (pjuh, hun bruker å rope høyest av alle når hun ser en sele). Så gikk vi litt rundt i butikken da jeg skulle ha litt annet også, fisker og planter til akvariene. Lea var med, og hver gang jeg stoppa for å se på noe ba jeg henne sitte, og det gjorde hun. Etter kort tid satte hun seg automatisk når jeg stoppa, satt helt i ro. Når vi kom til kassen for å betale skrøt kassadamene av for en blid, snill og balansert hund det så ut til å være. Hun satt pent ved kassen med sitt nydeligste samojed-smil og var bare i ro! Utrolig godt å se, kanskje noe av treningen faktisk fungerer!
Nå føler jeg at jeg begynner å se konturene av noe stort, en hund med et virkelig potensial! Noe mer en en lykkelig, snill og god, men veldig stressa, uoppdragen og ”vill” hund. Det er noe av det beste med å overta en sånn hund, når man ser framskrittene så klart og tydelig. Det er en lang vei å gå enda, men det går rette veien, og jeg begynner å se glimt av belønningen som venter når denne jenta får litt mer tid på seg, det er nok litt av en knall- hund jeg har fått i hus, jeg må bare finne den:)
0 kommentarer:
Legg inn en kommentar