Jeg innrømmer glatt at jeg ikke skriver om alt som skjer i livet vårt her i bloggen, det har jeg verken lyst eller tid til. Som så mange andre blir det til at jeg skiver om de positive tingene i livet i en blogg, det synes jeg også er viktig; å fokusere på det positive. For vi har det godt, egentlig er det ikke stort å klage på heller! Jeg vurderte å gjøre som mange andre, å skrive en oppsummering av 2010. Det kommer jeg ikke til å gjøre, for når jeg ser til bake så ser jeg hvor mye av året som dreide seg om Lea, og å få henne til å fungere inn i flokken her. Jeg har skrevet veldig lite om det, for jeg hadde et håp om å løse konflikten. Lea var en super hund, hun. Som trekkhund er hun enestående, snillere hund med unger finner man ikke og ja, hun er en lykkelig hund med et sjarmerende vesen. Hun var ikke vanskelig å like.
Jeg tror ikke jeg har skrevet så mye om hva som egentlig skjedde med Lea og Shira. Shira er verdens mest konfliktsky hund, foruten når hun ble angrepet av Lea har jeg aldri hørt henne knurre til en annen hund, hun velger andre utveier. Demper, går bort, underkaster seg.. hva som helst for å unngå bråk. Akkurat som en hund skal være. Sånn var ikke Lea. De første par-tre mnd gikk fint, Lea var nederst i rang og det var greit sånn. Så begynte hun å utfordre Shira, først med små-ting, det var ikke lett å se hva som utløste det heller. De hadde noen basketak inne, hvor ingenting ble avgjort egentlig. Det ble små hull/punkteringer på begge hunden flere ganger. Vi skjønte fort at dette måtte vi jobbe aktivt med for at det skulle gå bra. Vi søkte råd flere steder, og fikk mange gode tips fra dyktige hundemennesker. Det gikk i perioder bedre, før det ble verre. Det hører med til historien at Lea fysisk sett var veldig mye større og kraftigere enn Shira, mens Shira er høyest i rang hos oss. En dag , en søndag sent på våren/tidlig på sommeren gikk Lea rett på Shira. Bet og rev i henne så blodet spruta. Dyrlegen kom hjem til oss og fikk sydd sammen Shira på kjøkkenbordet. Lea hadde bare små sår… Etter det var de aldri sammen uten bånd mer.
Vi fikk råd om å prøve munnkurv på Lea, og det gjorde vi. Da kunne de være sammen både ute og inne uten problem. Så, etter NKK utstillinga i Trondheim dro jeg og samojedene ut på hytta til foreldrene mine. Når vi nesten var fremme kom deres hund Dixie løpende mot oss som hun alltid gjør. Lea daska til henne og la henne i bakken, Dixie holdt fornuftig nok avstand etter det. 10 meter senere angrep Lea Shira og klarte på et vis å få av seg munnkurven. Hun fikk skada Shira skikkelig denne gangen også, Lea rev opp leppa hennes og tannkjøttet, og hun fikk også flere ganske store punkteringer rundt på kroppen. Lea fikk små punkteringer noen steder, ikke på langt nær så ille som Shira sine. Etter det torde jeg ikke lenger å prøve å ha de sammen med munnkurv heller. Lea brølte bare hun så Shira. Jeg ble stressa, veldig stressa, av å ha 2 hunder i hus som ikke kunne være i nærheten av hverandre uten å prøve å skade hverandre. Jeg var sur og irritabel da jeg hele tiden måtte passe på at dørene var ordentlig lukket, at vinduene var lukket på den siden av huset osv...
Når de hadde konfliktene sine prøvde jeg virkelig å se etter hva som skjedde. Og det var ikke noe Shira gjorde, det trengte ikke å være noe spesielt som sjedde før Lea angrep. Hun har nok begrenset og ganske dårlig språk i forhold til andre hunder, og misstolket kanskje signaler, jeg vet ikke. Det gikk fint så lenge Lea hadde munnkurv, det var alltid Lea som startet bråket.
Når Shira ble parret i høst ble det leven, Lea var hysterisk når hun så det. På den tiden, også lenge før det, begynte jeg å tenke at det var på tide å sette strek. Jeg hd-røntga henne først, da jeg ville vite om det var noe der pga at hun var så overvektig når hun kom til oss, Overvekt kan som kjent føre til hd. Hun var fri for hd, og jeg bestemte meg for å annonsere. Mange ringte, mange som ikke egna seg også. Så ringte det en trivelig mann fra lenger sør i landet. Han og familien var på let etter en hund som familiemedlem og tur-kompis. Jeg skjønte fort at dette var rette familien for Lea. Jeg har fått tilbakemeldinger og bilder som forteller at Lea har det supert der hun er nå! Hun får lange turer med ski og akebrett, og stortrives. Det er godt å lese at de er så fornøyde med henne og at det fungerer så godt som jeg håpa på.
Jeg har forstått at ikke alle forstår hvorfor jeg tok det valget jeg gjorde med Lea, kanskje var dette mer oppklarende. Jeg kan ikke leve med å ha en hund som biter så ille som hun gjorde i flokken min. Jeg har dårlig samvittighet for at jeg utsatte Shira for dette så lenge som jeg gjorde. Hun har vært utrolig tålmodig og flink, Shira. All ære til henne som har funnet seg i dette, hun er virkelig en god hund med fantastisk språk.
Jeg skulle gjerne hatt Lea her, skulle gjerne hatt kull på henne med tiden og fått linjene med meg videre, for hun har mange virkelig gode kvaliteter. Det var alt folk som var interessert i valp etter henne, men det er ikke verd det. Jeg kan ikke ha en hund i hus som er ute etter å skade en av de andre, det går bare ikke. I ettertid finnes det ikke et fnugg av tvil om av vi gjorde det eneste riktige for både Lea, oss og de andre hundene våre. Og ikke minst for de som var så heldige å få Lea i hus.
Selvsagt skjedde det masse fint og positivt i året som gikk også, men jeg føler at jeg måtte oppklare dette med Lea litt mer. Tro ikke at det var en lett avgjørelse for oss å la henne flytte...
